Legenes «røykepause»

Illustrasjonsfoto © Richard Schultz/Corbis/SCANPIX

1950- og 60-årene var røykingens gullalder. Oppvoksende generasjoner hadde sin ungdomstid i en epoke hvor myndighetene betraktet tobakk som et nødvendighetsgode. Skuespillere, forfattere, toppidrettsfolk og politikere – inkludert landets sosialminister Rakel Seweriin – reklamerte for tobakk. Hele tre av fire mannlige leger røykte (1), og i en tidlig tobakksannonse het det: «En læge uttaler: For dem som har hjerte med uro og kluss, betyr Tiedemanns cigaretter et pluss.» Tidsskriftet rådet leger til å «avstå fra å gi uttalelser til publikum og presse som kan tolkes dit hen at det foreligger godtatte konklusjoner om lungekreftens årsaksforhold» (2).

Sosialminister og lege Gudmund Harlem istemte og uttalte til Dagbladet 6.9. 1956: «Vi mangler bevis og anser det uriktig å foreta oss noe i sakens anledning.» På Legeforeningens årsmøte i 1963 var røyking tema, og under overskriften Lægedebatt om tobakk og kreft, med 5 min røykepause refererte Bergens Tidende: «Da president dr. Gerhard Larsen introduserte første taler måtte han anmode forsamlingen på 175 læger til å slukke sigarettene. Og etter tredje taler ble det tatt 5 minutters røykepause.» Etter å ha institusjonalisert «røykepausen» er legene nå blitt yrkesgruppen med færrest røykere. Blant dagens medisinstudenter er røykerrekrutteringen nesten eliminert. Da er det underlig at det, ifølge artikkelen på side 1812, er flere festrøykere blant de blivende leger enn blant deres jevnaldrende.