MR-undersøkelse ved nakkeslengskade

Jostein Kråkenes’ doktoravhandling om MR-undersøkelse ved nakkeslengskade ble presentert i Tidsskriftet nr. 3/2005 (1). Det ble opplyst at han ut ifra en hypotese om at nakkeslengskade kan ramme båndstrukturene i øvre nakkeregion, har anvendt en spesiell MR-metode og undersøkt 92 personer med nakkeslengskade fra flere år tilbake samt en kontrollgruppe med 30 friske personer av samme alder og kjønn. Videre het det at han i nakkeslenggruppen fant tegn til overstrekking av båndstrukturer.

I avhandlingen kvantifiseres innslaget av høy signalintensitet (heretter omtalt som MR-funn) i de aktuelle båndstrukturene. Årsaken til slike funn er i utgangspunktet ukjent. Ingen av avhandlingens fire definerte målsettinger inkluderer vurdering av årsak til funnene. I diskusjonen heter det imidlertid at resultatene «strongly suggest» at nakkeslenghendelsen faktisk skader de aktuelle båndstrukturene. Dette baseres kun på tolking av en observert høyere forekomst av MR-funn i nakkeslenggruppen. Det foreligger ikke MR-undersøkelser som viser akuttskade på skadetidspunktet, heller ikke sammenlikning med en gullstandard, da dette ikke finnes. Når forekomsten av en tilstand (MR-funnene) sammenliknes hos eksponerte (nakkeslenggruppen) og ueksponerte (kontrollert kohortstudie), må man sikre seg kontroll på flest mulige andre forhold enn eksponeringen som kan tenkes å være relatert til den aktuelle tilstand. Kråkenes har ikke sikret seg slik kontroll, verken ved bruk av relevant statistikk eller i valg av studiedesign.

Den kanskje største svakheten i designen oppstår fordi nakkeslenggruppen bare inkluderer dem som fortsatt hadde nakkeslengplager grad 2 (WAD II) 12–16 uker etter nakkeslenghendelsen. Dermed er det overveiende sannsynlig at det er langt flere med kroniske nakkeplager i nakkeslenggruppen enn i kontrollgruppen. Dette åpner for en rekke ulike tolkinger av funnene:

• Funnene representerer risiko for kronifisering av nakkeplager, f.eks. degenerative forandringer (2) (opplysninger om degenerative forandringer på tidspunktet for MR-undersøkelsen presenteres ikke)
• Funnene er en følge av langvarige nakkeplager/nakkedysfunksjon uansett årsak
• Funnene er relatert til behandlingsformer ved nakkeplager, f.eks. bruk av nakkekrage eller kiropraktorbehandling

Det er derfor en åpenbar risiko for at den antatte sammenhengen mellom nakkeslenghendelsen og MR-funnene ikke er reell. Studier med slik risiko vil f.eks. bli ekskludert fra kunnskapsgrunnlaget ved vurderinger i henhold til reglene til Senter for medisinsk metodevurdering for gradering av evidensstyrke (3).

Det er for øvrig overraskende at ordene «whiplash» og «nakkesleng» ikke er nevnt i konklusjonene i avhandlingen. Dersom avhandlingen gir vitenskapelig grunnlag for å hevde at det finnes tegn til overstrekking av båndstrukturer i øvre nakkeregion etter en nakkeslenghendelse, fortjener vel dette en plass i konklusjonene?